En liten oppdatering til meg selv for å huske alt som har skjedd de siste dagene: Reiste en tur til Gøteborg og opplevde bortimot perfekt lyd og lys i Scandinavium. Ifølge min venn Mo Larsen ga jeg mer enn godkjent som karakter på Thåstrøm-konserten etterpå. Og Mo Larsen lyver aldri. Et utvalg av de beste solo-låtene, ispedd en fra Ebba...
Jeg ser på støttekonsert for alle som har mistet hjemmet sitt i brann i Los Angeles.
Jeg har vært noen dager i London. Bare for å se en film på kino. A Complete Unknown slippes ikke på kino i Norge før 21. februar, men er tilgjengelig i Storbritannia nå. Jeg kunne ikke vente.
Det var en god ide, for lenge, lenge siden
men forståelsen har mista gripeevnen nå
Full av merkelig trippelmoralisme
og helt utilregnelige matematikere
Vi har kommet til veis ende. Siste ord er sagt. Har vi gjort det vi ville før avgang til det nye ukjente? Er vi fornøyde, skulle vi ha gjort noe mer?
Vi har trukket vinnerloddet for evig og alltid ved å bli født i Norge. Bør vi nekte andre å delta i kommende lotterier? Er det noen muligheter for at vi kan fråtse ørlite mindre, og gi noen andre en bitteliten del av det store norske overskuddet? Eller er vi uforanderlige Ego Sapiens for alltid?
Verden er full av ufullendte historier. Og det irriterer meg litt. Hva med 5-6 setninger på slutten av hver bok? Eller en app der forfattere i tilfelle sin egen bråe død legger inn noen setninger om hva de har tenkt seg som neste del av historien?
For ti år siden kjøpte jeg en falleferdig låve i Sverige, med tilhørende stabbur og et bittelite hus på størrelse med et hotellrom for en tiendedel av hva det ville koste i hjemlandet mitt. Ulv og gauper, harer, rev og rådyr går rundt huset når jeg sover innenfor. Innimellom kan jeg skimte en bærplukker eller en traktor på jordet, men...
Altfor mange har forlatt oss altfor tidlig. Noen visste nøyaktig når uten at vi andre visste det. Andre forsvant brått i ulykker. Noen forsvant over tid, og fikk mulighet til å ta farvel. Men i hukommelsene våre er de ikke borte. I drømme har jeg lange samtaler og opplevelser med for lengst avdøde personer, og det føles helt naturlig. Så...
Sang nummer atten er en oppsummering av et overraskende langt levd liv med partnere i musikk og kjærlighet og business. Dylan skriver at uansett hvem du er så må du alltid tjene noen. Det vil alltid være noen som bestemmer over deg, enten det er skatte-etaten eller NAV eller familie. Noen ganger er det litt uavtalte eller sublime maktposisjoner...