Begynnelsen på en god roman - fredag 23. februar 2024

«Jeg har dytta pinnen min langt nedi halsen på en kjent og morsom programleder på TV. Hun var fortsatt like blid selv om det helt klart var ubehagelig for henne».

Slik ville jeg ha innledet min store populære samtidsroman. Selvfølgelig ville jeg fulgt opp ovennevnte setninger med å forklare at Oslo kommune lot arbeidsledige musikere få jobb som smittetestere under pandemien, og at pinnen min hadde en vattdott i ene enden, og at jeg selv var godt kledd med hette over hode, visir og maske under, og tettsittende ugjennomtrengbar hvit frakk sammen med altfor små gummihandsker. Alle romaner har masse selvbiografi i seg, og min ville ikke vært annerledes. Det skulle handlet om rock og middelmådighet, blandet med ekstremt mange pinlige opplevelser og en god dose uintelligent selvironi rundt egen person. 

"Vi var et eller annet sted rundt Barstow på kanten av ørkenen da dopet begynte å virke» - Hunter S. Thompson, Frykt og avsky i Las Vegas. Jeg har vært i Barstow, men det ble bare et par stykk Budweiser på hotellrommet på Cactus Motel. Men min reisekompis Mo Larsen fikk både en tekst og en platetittel ut av besøket. Jeg fikk bare minnet om at den 85 år gamle bestemoren til hotelleieren ble kommandert ut for å rense bassenget i tilfelle vi som eneste gjester ønsket å bade i varmen.

Jeg ville kanskje også hatt med noen historier i boken min om «den tiden jeg gikk rundt og sultet i Oslo» selv om jeg egentlig aldri virkelig sultet i min lille mancave på Grünerløkka. Jeg hadde alltid råd til en billig flaske vin og tomatbønner med et par egg oppi til middag. Hver dag.

Eller klassikeren som fostret meg under oppveksten: «Morgan Kane så med avsky på melkeglasset». Tøffere kan det neppe skrives som en innledning til en tøff bok. Noe av grunnen til at jeg aldri ble bitt av Fantomet-basillen. En mann i trikot som bare drikker melk? Nei, takk.

«Kall meg Roy Albert Hall»
«Jeg er bare en gammel mann som fisker alene i Golfstrømmen»