Heftig begeistret

Noen ganger blir man lykkelig over en film som man trodde var var noe helt annet. For min del skjedde det veldig sterkt i dag, med den tyske No Hit Wonder fra fjoråret. Tilsynelatende en lett overfladisk film om en artist som aldri fant tilbake til gleden og berømmelsen fra sitt første famlende forsøk på musikkens utakknemmelige arena. No pun intended, selvfølgelig. Men dette var jo en film på HBO Max som jeg tenkte jeg kunne fordrive litt tid med, og zappe meg gjennom de mest pinlige delene av.

Men jeg zapper ikke et eneste sekund. Jeg tar meg selv i å pause filmen for å ta kveldstablettene, for å ikke gå glipp av et eneste sekund av noe jeg oppriktig mener er det beste manus jeg har opplevd på grusomt mange tafatte filmår globalt. Jeg har faktisk til og med noen få utdanningspoeng innen filmkunnskap for et halvt liv siden, og jeg vil seriøst foreslå denne filmen som pensum på alle kommende utdanninger innen faget. Manus er nevnt, men også casting, foto og selvfølgelig musikken utmerker seg som enestående. Jeg tror på hvert eneste lille minisekund av skuespilleri, og jeg godtar til og med at en gruppe mennesker synger reint første gang de prøver seg i et veldig mistilpasset kor av depressive mennesker.

Historien? En desillusjonert 49 år gammel musiker skyter seg selv for å oppnå presseoppslag, men ingen skriver om det. Vi følger han og en særdeles iskald kvinnelig forsker på klinikken han havner på, og som tvinger ham til å lede et sangkor som et forskningsprosjekt på hva som gjør mennesker lykkelige. Men det blir aldrig overfladisk, aldri pinlig eller kleint. Bare ekstremt velskrevet med masse Chaplin-humor som veksler mellom høye øyeblikk av feelgood ekte humor og dype daler av menneskelig avgrunn. Alle de mange rollene er ekte levende vesener som feiler slik vi alle gjør i det ekte livet, men alle har et lite glimt eller et lite øyeblikk av glede og håp i løpet av filmen. Det er så mange personlige historier som flettes sammen til en fullverdig film, at jeg gjerne skulle sett No Hit Wonder få like mange oppfølgere som (totalt uten sammenligning) f.eks Politiskolen, bare selvfølgelig uten plattheten og gjentagelsene til sistnevnte. Her kunne man lagd spinoff-filmer på begge hovedpersonene, samt minst fem til av birollene.

Hvorfor skriver jeg dette egentlig? Akkurat som med flere av personene i filmen vet jeg at ingen, eller svært få, eller til nød min ene leser, vil få med seg dette, men jeg er så oppglødd og overveldet av å endelig se en film som gjør så sterkt inntrykk på meg, at jeg bare må skrive det ned for å huske akkurat hvordan jeg følte meg når filmen var ferdig i kveld, og da kan jeg like gjerne legge ut disse skribleriene på min egen hemmelige blogg. Og det ble en veldig lang setning….

Så når jeg skal oppsummere de siste 75 år med film for meg selv vil jeg ha masse bra filmer å velge mellom, men svært få har truffet meg så godt og overrasket meg så mye som en tysk film om depresjon fra 2025. Den handler om en studie av hva som gjør mennesker lykkelige, og den studien har jeg svaret på. Denne filmen No Hit Wonder gjør meg lykkelig. Veldig lykkelig. Nå skal jeg gå ned i studio og prøve på nytt og på nytt igjen å legge vokal på en sang som gjorde meg deprimert i går kveld. Kanskje det lykkes i kveld, nå som jeg er lykkelig med en ørliten dypere innsikt på hva som er livet.

42 og 8647