Narkomane Roy

Jeg har vært narkoman. I hele to timer på fredag. Åstedet var Rikshospitalet, der jeg tilbrakte 3 døgn for å foreta en ablasjon av hjertet.

Under operasjonen fikk jeg, for meg, en ukjent type smertestillende gjennom årene. Jeg har aldri noensinne følt noe mer behagelig i våken tilstand. Aldri. Alle små smerter og ubehageligheter forsvant og jeg følte at jeg ble avslappet på en helt ny måte, og alt fløt rundt meg som en slags åndelig enhet i kroppen. Plutselig forstod jeg hva en narkoman er ute etter. Jeg ville ikke at følelsen skulle ende, og jeg ville ha mer. Jeg kjente på et stort savn da det ukjente middelet etter operasjonen langsomt gled vekk, og alle småsmerter i rygg, knær, skuldre og nakke osv kom tilbake. Små ufarlige irritasjonsmomenter som ikke plager meg nevneverdig mye til daglig, men som gjorde meg overraskende lykkelig og euforisk når de forsvant.

Jeg torde ikke spørre kirurg og sykepleiere om hva jeg hadde fått i meg, i reell frykt for at jeg faktisk ville prøve å få tak i mer av det på egenhånd. Så stor var nytelsen, at jeg ble redd for hva den hadde gjort med meg, og hva den kunne gjøre med meg fremover. Det var to timer på operasjonsbordet i fullstendig avslappet våken lykke, mens de rotet rundt inne i meg og brant vekk deler av hjertet og hadde lange kabler gjennom årene, fra et hull i lysken og oppover. Jeg har aldri hatt to bedre timer i livet noensinne. To timer i rus, der verdens kaos og grusomhet ikke vedrørte meg. To timer i perfekt harmoni med kropp og sjel og ånd og legeme. Livsfarlig godt.

Tilbake på sykerommet etterpå kom livet tilbake. Alt det som gjør at et menneske lever, ikke bare flyter fornøyd gjennom en behagelig tåkedis. Den kreative lysten, de forferdelige daglige nyhetene, kroppens vanlige ubehag, gledene ved å lese en god bok eller se en god film, nysgjerrigheten ved å lære noe nytt, oppdage ny teknologi, skjønnheten i kunsten og menneskene rundt meg. Rett og slett livet. På godt og ondt.

Den perfekte døsende smertefrie tilstand er uvirkelig bra. Og har ingenting med livet å gjøre. Vi kan ønske oss denne antilivstilstanden ofte, når livet sparker oss i balla eller brystene, eller når logikken forsvinner i politikken, og vi gang på gang ser menneskets ondskap og leser bestialitetens historie og ser den fortsatt utfolde seg i vår nåværende såkalte siviliserte samtid. Da trer ønsket om noen timer med den perfekte virkelighetsflukt frem. Et par timer med den intravenøse smertestillende guddommeligheten som de har på Rikshospitalet. Men for min egen del er jeg redd for at hvis jeg i nær fremtid skulle få oppleve dette igjen, ville jeg ikke klart å frigjøre meg enda en gang. Det var rett og slett for perfekt til å ta sjansen på å gjenoppleve. Jeg er en altfor svak sjel, en innerst inne høyst mulig narkoman som hele tiden bekjemper mine innestengte demoner som så forlokkende hvisker til meg at jeg skal nyte og flyte, ikke tenke og yte.

Til slutt tenker jeg at denne våkne refleksjonen jeg nå presterer, ikke eksisterer i de perfekte drømmenes verden. Der er alt bare positivt og ensidig godt. Jeg er født i vektens tegn, så all ensidighet strider totalt i mot mitt astrologiske vesen. I følge alle lettlurte newagere er jeg som person evig dømt til å alltid ta stilling til begge sider av en sak, med lik bedømming av høyre og venstre, lurt og dumt. Og det gjør jeg. Eller ikke.